Tiden og dagene, time for time, natt etter natt. Enda er jeg her. Tross alt. Jeg holder ut og har ikke gitt opp, hvertfall ikke enda. Jeg er for bestemt med meg selv for å kunne det.
Uroen herjer inne i meg som om noe vil ut. En ball med frykt spretter fra en kant til en annen. Frem og tilbake spretter den, nedover og oppover, på kryss og tvers. Kroppen vil ha fremmedlegemet ut, det forstyrrer livskvaliteten, slår meg, skader meg og sårer. Blodet renner innvendig fra dype sår som bare synes i mørke og nærhet. Kroppen stivner og vil beskytte seg for spøkelser. Det blir underskudd av oksygen til hjernen.
Har jeg på meg en rustning? Det virker som jeg er iført noe tungt og hardt. Huden som holder meg sammen til en person er blitt til en oppsmuldret følelse av tilværelse.
Det føles tomt. Enhver celle i huden og musklene er ikke samarbeidsvillige.
Jeg våkner om natten når fuglene kvitrer i skumringen. Selv om jeg sov, vekket kroppen min meg. Både lei og stolt av å finne pennen, men ville helst sove, slappe av og nyte natten.
Disse bokstavene ser ikke ut til å ville stoppe. Det ser ut til å være en tilfredsstillende medisin. Min egen sammenblandede og definerte ved behov.
Beina er trøtte og lei av å flytte på seg. Magen vil ha ro. Tankene er ferdig med å kjøre karusell. Men hjertet husker godt. Det er der ballen har satt seg fast. Det finner jeg ut av når lyset er slått på og jeg kan se hva jeg skriver.
Det er fare på fære og jeg må flykte helst. Ta hjertet med meg men forlate kroppen.
De andre sover på natta når jeg rømmer. I skumringen til morgendis i landskapet, flyr jeg og morgentimene av sted.
Jeg får en ny start.
Livet fortsetter enda en gang!
Jeg fortsetter å skrive uten penn
-på puta.
Lyset er slukket og livet går videre.
Bkl 21.07.10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar