Jeg har ofte smakt på ensomhetens bittre stund.
I det siste har den fått en annen smak. Noen synes kanskje ikke det er verdt å aktivisere seg uten sosialisering.
Kanskje det å være alene oppfattes som kjedelig eller ubehagelig. Selvfølgelig er vi sosiale skapninger. Hvorfor er ensomheten sår og vond?
Internett, lyder, et samfunn som lever, musikk, radio, stemmer, trafikk, tv og mobiltelefon er ting som påvirker oss mye til daglig. Vi er sammen om å bruke og delta med og i... En ser seg selv som liten og med liten innvirkning på hele verden.
Jeg har vært sammen med mennesker og følt meg usosial og alene. Jeg har vært alene og følt meg sosial, med meg selv. Hvordan kan en nyte sitt eget selvskap? Er det noe selskap i seg selv?
Det handler mye om å være venn med seg selv, like seg selv, respektere og akseptere. Det er som å være på reise. Reiser du alene? Du vet jo at du isåfall har forflyttet deg fra et sted til et annet. Men det er bare deg som er ditt reisefølge.
Jeg har akkurat funnet ut at det er noen. De forskjellige sidene ved meg selv. Ulike roller, følelser og tanker. En venn jeg har er kroppen min. Den gir meg mye tilbakemelding også faktisk! -En god venn!
Bevisstheten min dømmer ikke vennene mine, det synes jeg er et viktig element for å kunne vokse.
Vi opplever mye sammen. Naturen, hverdagen, andre mennesker, lyder, følelser, tanker og sanseinntrykk.
I dag hørte jeg meg selv fortelle noen andre mennesker om denne erfaringen og lærdommen som gått opp for meg og blitt meg personlig. "Jeg er aldri alene, jeg har jo meg selv!"
Det er så spennende å ha en venn som meg selv! Ensomheten nytes!
