"We are not human beings having a spiritual experience, but spiritual beings having a human experience."

Teilhard de Chardin 1881 - 1955

Da tiden stoppet

Tiden og dagene, time for time, natt etter natt. Enda er jeg her. Tross alt. Jeg holder ut og har ikke gitt opp, hvertfall ikke enda. Jeg er for bestemt med meg selv for å kunne det.
Uroen herjer inne i meg som om noe vil ut. En ball med frykt spretter fra en kant til en annen. Frem og tilbake spretter den, nedover og oppover, på kryss og tvers. Kroppen vil ha fremmedlegemet ut, det forstyrrer livskvaliteten, slår meg, skader meg og sårer. Blodet renner innvendig fra dype sår som bare synes i mørke og nærhet. Kroppen stivner og vil beskytte seg for spøkelser. Det blir underskudd av oksygen til hjernen.

Har jeg på meg en rustning? Det virker som jeg er iført noe tungt og hardt. Huden som holder meg sammen til en person er blitt til en oppsmuldret følelse av tilværelse.
Det føles tomt. Enhver celle i huden og musklene er ikke samarbeidsvillige.

Jeg våkner om natten når fuglene kvitrer i skumringen. Selv om jeg sov, vekket kroppen min meg. Både lei og stolt av å finne pennen, men ville helst sove, slappe av og nyte natten.
Disse bokstavene ser ikke ut til å ville stoppe. Det ser ut til å være en tilfredsstillende medisin. Min egen sammenblandede og definerte ved behov.
Beina er trøtte og lei av å flytte på seg. Magen vil ha ro. Tankene er ferdig med å kjøre karusell. Men hjertet husker godt. Det er der ballen har satt seg fast. Det finner jeg ut av når lyset er slått på og jeg kan se hva jeg skriver.
Det er fare på fære og jeg må flykte helst. Ta hjertet med meg men forlate kroppen.

De andre sover på natta når jeg rømmer. I skumringen til morgendis i landskapet, flyr jeg og morgentimene av sted.
Jeg får en ny start.
Livet fortsetter enda en gang!
Jeg fortsetter å skrive uten penn
-på puta.
Lyset er slukket og livet går videre.

Bkl 21.07.10

 


En reise, til kjærligheten.
La deg drømme vekk.
Langt vekk fra virkeligheten.
med enhver tone fra musikken,
som tar deg med til reggaens land.
Der solen går ned i havet
og himmelen er rød.
Under palmene sitter det to.
Mette og avslappe av hvit vin og mat.
Fire øyne granskes og søkes.
Latter i nattelyset.
Bare ben i bølgeskvulpet.
Varme hender på myke fingre.
Hva mer kan en ønske seg?
Synd jeg ikke var der.

Bkl 29.06.10 

"Store ord 

om ønsket nærhet 

mister sin verdi når 

sjansen til å oppfylle det 

ikke blir brukt"

Bkl 02.10.10

EVIGHETSPARKETTEN

   

Flytte!

I ny bolig, fra det gamle. En ny begynnelse. 

Et sted, godt å være, fred og ro. Sjelens rom for hvile. 

Snille vegger. Trygt tak for hodet. 

Gulvet er uendelig. Det tar aldri slutt. 

Uendelig parkett med frihet.

Et lite steg utenfor evighetstryggheten vil jeg inn igjen. 

Det er vanskelig å presse seg gjennom låst dør. 

Den låser seg fort. 

Men en kan alltids se gjennom nøkkelhullet 

hvis en vil ha en smakebit og føle seg hjemme. 

Smakebit av fred og lykke. 

Og jeg vil ha mer. 

Mer perkett å gå på. 

Parkett under føttene mine for evig,

uansett hvor jeg går, selv på besøk.

For å nyte parketten til det fulle kan en bevege seg i 
giret fryktløs 
på den uendelige parketten.

Bkl 16.06.10

Ord

DIKTET 

Blanda

Fargar blandar seg saman.

Dei skapar ei heilt ny farge.

Han har insiteten til raud.

Lysheita frå oransje.

Lyset etter skinande gul.

Fruktbarheita blomar som hjå grøn.

Roen senkar seg og ein tenkjar på blå.

Det glir over i indigo.

Den underlege fiolett.

Alt saman er heilt ubestemmelige.

Alt passar saman.

Ingenting endar opp som

Svart

&

Kvit.

     
                                        Åshild slåen (14)
                              Augustfinalist i Skolekammeret
                              Dagbladet 01.10.10