"Hei igjen.
Det var deg ja, en stund siden sist nå.
Husker vel ikke helt når vi var sammen sist.
Vet bare jeg har stukket noen turer innom uten at det var noen hjemme.
Hos han ettertankens venn.
Ja hun med sansenes spissfindighet
-begge skjerpet og nytende.
Alle cellers fan. De løper etter meg."
I reisen sekund for sekund, minutt etter minutt.
Etter susende, talende, brusende, varmende.
Alle krefter, samles
i utgangspunktet.
Da kan høstes og gi ut på nytt. En annen gang eller enda en gang til.
Bekjentskap
Huskes og glemmes, både tilstede og ikke.
Venn, både fiende,
absolutt nesten alt.
Forskjellig fra opptatt i, er, eller kan? Vilje eller ufrivillig
-tenk å bli tvungen...
til et møte, i det upassende krenkning, forvandlingen lidelse.
lidenskapen som gjerne vil begge deler.
Huske og glemme.
Hør meg, gi meg, forstå det.
Svak og sterk, på samme tid.
Dette er det forvirrende paradoks, utenfor forståelsen.
Det som cellene vet, det de hvisker til hverandre.
Vi vil ikke vite.
"Ja her har vi deg igjen ja, hyggelig!
Kanskje vi like greit skulle ta et møte.
Du og jeg.
Ja, eller like gjerne hel bundten. -Alt eller ingenting.
For hvis bare halvveis ville nettopp de store lemmene gjøre oss til narr."
(De vet det de og.)
Cellene prikker, banker, bygger, jobber på og styrer.
Prater og kommuniserer.
"-Lurer på hva som skjer nå, hordan det står til der nede.
Med stigene, bøttene, fyllmassen og redskapene sine."
Tenk om de noen gang var uvenner.
For så å vinke farvell siste gang.
De hørte pluttselig luften igjen, den som kom susende ned til lungene.
"Åh så deilig med litt pågangsmot", ropte alle cellene.
De jobbet og koste seg, mens de sang glade sanger sammen.
"Du husker den gangen jeg var hjemme og du var der sammen med meg, da vi opplevde luften og oksygenet. Da vi var sammen om det, og ikke hvert for oss.
Men jeg glemmer deg, til og med i lange perioder.
Heldigvis har jeg noen små arbeidere som har skrevet en liten huskelapp bak øret."
"De tropper opp og gir beskjed hvis det skulle trenges.
Jeg skal hilse der nede fra, fra avdeling beinet faktisk, de er jo av og til oppe hos hjernen for å utføre noen enkle oppgaver. De ansatte der kan jo ikke jobbe 24/11."
"De hilser meg alltid, alle sammen. Spørsmålet er om jeg har tid til å hilse tilbake, det er best jeg alltid gjør.
Det er da det kan skje,det som kan være ubehagelig og lite kreativt."
Da sier de; "hvis du ikke ser oss snart nå,
blir vi sure, faktisk ordentlig lei.
Vi vil bli arbeidsløse i vente på bytte av nytt arbeid."
Sittende,
ventende,
med litt streikende feber.
Etter siste advarsel stikker de...
Da er det ikke noe igjen av husets lemmer, det skjelver.
-Legemtets reisverk detter sammen,
en haug av avfall ligger på bakken.
"Da kan en prøve å hilse på besøket som igjen banker på;
å hei, er det deg igjen!"
Bkl 29.05.11
